Dette er spørsmålet de fleste pårørende bærer på lengst, og som de færreste sier høyt. Denne siden gir deg ikke et svar — den prøver å gjøre det lettere å finne ditt eget.
Det finnes ingen fasit
Du vil møte folk som mener du bør gå, og folk som mener du bør stå løpet ut. Begge svarene kommer som regel raskt, og begge tar utgangspunkt i noe annet enn din situasjon.
Det som derimot er godt dokumentert, er at store beslutninger tatt i utmattelse sjelden blir stående. Har du sovet dårlig i månedsvis, bærer alt praktisk alene og ikke har snakket med noen om din egen del av dette, er ikke tidspunktet inne for å avgjøre resten av livet. Det er tidspunktet for å få hjelp for din egen del — og så ta valget etterpå.
Spørsmålene som gjør valget tydeligere
Ikke «elsker jeg hen?». Det svaret er som regel ja, og det er nettopp derfor det ikke hjelper deg videre. Disse gjør det oftere:
- Hva ville jeg rådet en venn i min situasjon til? De fleste er langt klarere på andres vegne enn på egne.
- Hva har faktisk endret seg de siste to årene? Ikke hva som er lovet — hva som er annerledes.
- Hvem er jeg blitt i denne relasjonen? Kjenner du deg igjen i den du var før dette begynte?
- Hva ville jeg savnet mest? Personen, eller den situasjonen var før?
- Hvis ingenting endrer seg — kan jeg leve slik om fem år? Dette er det spørsmålet flest kvier seg for, og det som gir mest.
Skriv svarene ned. Tanker som går i ring i hodet ser annerledes ut på papir, og de er lettere å ta med inn i en samtale.
Håpet som holder deg
Nesten alle som blir værende, blir det på grunn av håp — og håpet er ofte velbegrunnet. Avhengighet er behandlingsbart, mange blir bedre, og du har sett hvem personen er når hen ikke ruser seg.
Det som gjør håpet vanskelig, er at det ikke har noen sluttdato av seg selv. Hver gang det er en god periode, nullstilles regnskapet. Derfor hjelper det å gi håpet en ramme: hva vil du se, og innen når? Ikke som ultimatum til den andre, men som en avtale med deg selv om når du tar dette opp til vurdering igjen.
Grenser er ofte det som gjør ventingen utholdelig — de lar deg bli værende uten å bære alt.
Når det handler om trygghet
Da endrer spørsmålet karakter. Er det vold, trusler, eller er du redd i eget hjem, er ikke dette lenger et valg mellom to likeverdige alternativer.
- Akutt fare: 112. Politiet ellers: 02800.
- Krisesenter finnes i alle kommuner, er gratis og døgnåpent, og tar imot både med og uten barn — du trenger ingen henvisning.
- Er det barn i hjemmet, skal deres trygghet veie tyngst. Helsestasjon, fastlege eller barnevernstjenesten kan gi råd, også anonymt før du bestemmer deg for noe.
Å utsette valget er også et valg
Det er helt legitimt å ikke bestemme seg nå. Men det er forskjell på å utsette bevisst — med en ramme, med støtte, med grenser som gjør hverdagen utholdelig — og på å drive videre fordi det aldri blir et godt tidspunkt.
Det ene gir deg tid. Det andre bruker den opp.
En pårørendesamtale er et sted å tenke høyt uten at noen har en agenda for hva du bør velge. Den handler om deg, og den det gjelder trenger verken samtykke eller vite om den. Første samtale er gratis. Trenger du å snakke med noen nå: Pårørendetelefonen 800 40 567 (For deg som er berørt av andres rusbruk. Hverdager 9–15, tirsdag også 18–21.).
Vanlige spørsmål
Er det å gå det samme som å svikte?
Nei. Du kan ikke kurere en annens avhengighet, og å bli i en relasjon som tærer deg ned gjør ikke den andre friskere. Mange opplever tvert imot at forholdet blir tydeligere for begge når fasaden ikke lenger må opprettholdes for enhver pris.
Bør jeg vente til hen har prøvd behandling?
Det er rimelig å ville se om noe endrer seg, og mange velger det. Sett i så fall en ramme for deg selv — hva du ser etter, og innen når. Uten ramme har «jeg venter og ser» en tendens til å vare i årevis uten at noe blir avklart.
Hva sier jeg til barna?
Alderstilpasset, sant og uten detaljer de ikke trenger. Barn merker uansett mer enn voksne tror, og taushet fyller de som regel med selvbebreidelse. Helsestasjon, fastlege eller skolehelsetjenesten kan hjelpe deg med hvordan du formulerer det.
Kan jeg ombestemme meg?
Ja. Mange går fram og tilbake flere ganger før noe setter seg, og det er ikke et tegn på svakhet eller vinglete karakter — det er et tegn på at valget er vanskelig og at du er glad i noen.